Alt var duket for en perfekt kveld. Planen min var enkel. Kjæresten min og jeg skulle nyte en bedre middag sammen, og konversere om ukens finurligheter. En fin plan. Før NRK kom og krevde lisensen sin.
Av Stian Iversen, 13. september 2007
Klokken var midt på kvelden, kanskje halv åtte. Det ble banket jævlig hardt på døren min. Faste, jevne slag. Naboene mine er de eneste som har direkte tilgang til døren min, da ytterdøren alltid er låst. I hodet mitt tenkte jeg at naboene sikkert skulle låne en film, eller kanskje litt sukker til kveldsbaksten. Kanskje det var husverten som hadde noe på hjertet? Det kunne umulig være noen andre. Tanken hadde ikke streifet meg engang.
Jeg åpnet døren opp, og ble overrasket. En eldre herre i brun dress stod utenfor døren min. Og som sagt, dette er ingen ytterdør. Han stod rett opp og ned ute i gangen. Han var formelt kledd, og hadde et ansikt som sa ”business”. –Hei, sa han. –Hei, sa jeg, og jeg at ventet han skulle presantere seg. Det er da vel vanlig folkeskikk? Men han beskuet meg først. Som et rovdyr beskuet sitt bytte. I kanskje 4 sekunder.
- Jeg kommer fra NRK Lisenskontoret. Det var en pause på kanskje 5 sekunder, han ville at det skulle synke inn. - Har du fjernsyn?, sa han. Kroppen min frøs. Hjertet banket som et helvete. Hva skulle jeg svare? Hadde mannen lagt hodet sitt på skakke og ført blikket direkte inn i leiligheten, ville han sett et lite Philips-apparat lyse mot seg. – Ja, sa jeg, fullstendig ødelagt av overraskelsen. Den alvorlige undertonen, blikket hans, holdningen, klærne, det formelle oppmøtet, ja, virkelig alt ved denne mannen gjorde meg livredd. Hvordan i huleste helvete hadde han kommet seg inn i gangen min? NRK opererer med låsesmed. De var to, og jeg er skråsikker på at den medsammensvorne var låsesmed. I bakgrunnen stod han. Litt mindre velkledd, og med et fårete smil om munnen. Sammen, i ren konspirasjon mot oss fattige, tok de seg inn i gangen min. Med makt. Han bar på en liten blokk. Blokken var tjukk med lisens-skjema. Skjema han hadde planlagt å plage hele befolkningen på Nordnes med denne kvelden. I hver en kjeller. I hver en krik og krok, skulle denne mannen og hans medsammensvorne låsesmed lete etter TV-apparater. En skjebnesvanger, traumatisk onsdag kveld. Han visste jeg var hjemme. Han visste jeg hadde TV. Paranoia vil kanskje noen si, men jeg nekter. Attentatet var planlagt.
Tatt på sengen som jeg var, fikk han presset all informasjon ut av meg. Personnummer, telefonnummer, navn, adresse, hjemmeadresse (!), hvor lenge jeg hadde hatt fjernsyn og hvor jeg hadde fått fjernsynet fra. Mannen hadde på ingen måte noe med NRK å gjøre. Han var en mann av sitt syke yrke, muligens fra torpedomiljøet. Selvsagt hyret inn av statskanalen, men bar langt fra et hallodamefjes. Ute i hardt vær hadde han vært. Sikkert i krigen også. Og prisen jeg må betale? For 2007 er avgiften kr. 2.103,84 inklusive 8% merverdiavgift.
En ung mann som jeg er, bare 19 år gammel, må betale en så pervers sum. Bor alene i en 20 m2 hybel, ser aldri TV, kanskje litt frokost-TV, fordi det er så koselig, men stort sett aldri. Ruinert, voldtatt og forskremt. NRK har ødelagt meg.
Da mannen hadde gått krøp jeg opp i hemsen min. Ikke for å gråte, jeg hadde fortsatt litt ære igjen. Med to av de skjelvende fingrene mine laget jeg en ørliten sprekk i persiennen for å se ut. Der stod en flunkende ny, sort Mercedes rett utenfor bygningen. Det første jeg tenkte var at lisenspresserne og parkeringsvaktene må ha inngått et kompromiss. Lisenspresserne slipper å få parkeringsbot mot at parkeringsvaktene slipper å betale lisens. Alt er en sammensvergelse. Mine kjærlige følelser for staten er betydelig svekket. Selv jobber jeg i kommunen, og ser på meg selv som en rederlig kar. Jeg har blitt redd for meg selv. Og hvor er velferden?
Ut vinduet så jeg naboene mine spasere forbi vestveggen av bygget. I en impulshandling rev jeg opp min egen dør, og kastet meg selv ut ytterdøren. Adrenalinet gjorde at jeg ikke skjønte hvor høyt jeg faktisk skrek. – LISENSMANNEN ER HER! STIKK, HAN KOMMER OG TAR DERE! Oppe i gangen stod de to mennene og hørte alt jeg sa. Jeg løp som et helvete inn i hybelen, og kastet meg i min kjæres armer, som satt forundret i sofaen. Naboene mine løp som om fanden var i hælene. De kom seg ikke unna. Jeg fikk vite at NRK-mennene hadde spasert rolig ned trappen og ropt – Dere trenger ikke løpe, vi vet hvor dere bor!, bare sekundet før de fikk rundet kvartalhjørnet. Vi ble alle tatt den kvelden. Hele leiligheten. 5 hybler, og NRK blir i 2008 2.103,84 kr * 5 = 10519,2 kr rikere på en sivilarbeider og et par lutfattige studenter. Og det blir de med en intens og varm glede. 12. September 2007 er en dag jeg sent kommer til å glemme.