Siviltjeneste — i Kongens navn

Etter de forholdsvis trygge årene i norsk grunnskole dukker det for de fleste gutter opp en verkebyll: verneplikt. En dag finner man et brev i postkassen (med den kongelige løve stemplet på konvolutten) som forteller at du er blitt innrullert, noe som i seg selv høres skummelt ut. Tradisjonen har vært å velge militæret – ja, før hadde man knapt et valg (med mindre man valgte å kappe av seg tommelen eller stikke ut et øye eller to) – og tjene konge og fedreland på hederlig vis. Men hva så med pasifistene? De av oss som ikke vil ta liv, som ikke er skapt til å ligge i en skyttergrav, eller som rett og slett ikke gidder? Svaret er altså siviltjeneste.

Av Geir Hermansen, 29. august 2007

Det hele begynner med en innkalling til sesjon. Du får streng beskjed om å møte opp på nærmeste sesjonssenter, og det er ikke måte på hva det trues med dersom du unnlater å møte. Sesjon er ikke noe å glede seg til. Det er ikke engang noe å tenke tilbake på. En sesjon består av følgende:

Som det fremgår av figuren over, har du under en sesjon rikelig tid til å lese, høre på musikk eller gjøre noe annet gøy. De ti prosentene som faktisk går ut på noe, omfatter fysiske tester som syns- og hørselssjekk, legeundersøkelse og nokså mekaniske forelesninger om hvorfor man bør søke seg til militæret og hvilke ulike avdelinger man kan søke på.

Før i tiden var det å få godkjent søknad om sivil verneplikt en mye lengre prosess enn det er i dag. Man måtte gjennomgå avhør hos politiet, og ble gjerne uglesett og oppfattet som feig fordi en ikke ville ofre livet for sitt eget fedreland. I dag er situasjonen en helt annen. Alt som skal til for å få godkjent siviltjeneste er et så godt som ferdig utfylt skjema og en noenlunde troverdig pasifistisk grunnholdning. Dette er sjelden et problem, ettersom det er vanskelig for den ranke sersjanten å bevise at du ikke er imot krig, samme hvor holdningsløs du ser ut.

Så er du fri. I hvert fall for en stund. Tiden går, og du klarer etter hvert å fortrenge minnet om sesjonen. Helt til du finner en ny konvolutt i postkassen, igjen med løvens segl på. Da kommer alt tilbake til deg, og du må på nytt forholde deg til det å måtte verne fedrelandet. I konvolutten ligger det et brev der det står at du skal møte til siviltjeneste en bestemt dato. Og det er ikke et hvilket som helst sted du skal møte. Du skal til selveste Dillingøy leir, 13 km fra Moss. Dersom man ser på Siviltjenesten som en stor, levende organisme, er Dillingøy sannsynligvis både hjertet, hjernen og resten av kroppens vitale organer. Alt som har med sivil verneplikt å gjøre, styres herfra.

Oppholdet på Dillingøy er i praksis en ny sesjon, bare at denne varer i to dager. Den eneste forskjellen er at her er det om mulig enda mer dødtid. Igjen skal man legeundersøkes (her må man til og med avgi urinprøve), man skal fotograferes, og man skal konsultere en saksbehandler om utplassering i tjenesten. Til sammen varer dette i underkant av en halv time. I tillegg blir det igjen holdt diverse foredrag, skjønt disse er mer relevante, ettersom de handler om blant annet økonomi og velferd under tjenesten. Foredragene varer i om lag to timer. Det vil si at av et opphold på halvannet døgn, er det rundt to og en halv time som faktisk består av et ferdig program.

Etter det festlige besøket på Dillingøy begynner den virkelige siviltjenesten. Dagen etter du kommer hjem møter du på din bestemte arbeidsplass for å avtjene din verneplikt. Her skal du i utgangspunktet jobbe i tolv måneder, men du kan søke om å få dimittere tidligere, for eksempel på grunn av studier.

Dersom man har funnet seg en overkommelig jobb, er siviltjeneste ingenting å klage over. Med en gasje på rundt 6 500 kroner i måneden burde de fleste være fornøyde, særlig når man tar i betraktning at sivil verneplikt i hovedsak dreier seg om forefallende og lite komplisert arbeid.

For mer informasjon, les her.