Først vil jeg bare si at dette ikke er noe som anbefales. Den typen risikosport som beskrives her er en livsfarlig bedrift, og denne artikkelen skal kun fungere som et skrekkeksempel. Jeg kom ikke på å skrive noen artikkel før jeg i dag tidlig fikk hjertet langt opp i halsen (og nesten ut av kjeften).
Av Geir Hermansen, 15. oktober 2007
La meg få begynne med sykkelen min. Jeg bruker en Merida Kalahari 510, en i utgangspunktet velfungerende og om ikke topp moderne, så i alle fall fullt brukbar sykkel. I sin tid var den en nydelig faen. Problemet er at den er velbrukt, da særlig bremsene, og selv ikke jevnlig service og oppstramming ser ut til å hjelpe stort.
Bakbremsen har kollapset fullstendig. Jeg kan sykle i bratt motbakke på tyngste gir og fette inn bremsen uten å måtte jobbe hardere — ja, faktisk uten å kjenne den minste forskjell. Dette har ført til at jeg nå kun anser bakbremsen som pynt, og tanken om å la hånden nærme seg denne streifer meg aldri lenger. Noe som i grunnen er ille, ettersom bakbremsen for all del er den mest behagelige — om ikke mest effektive — bremsen å bruke. Hvis du kommer i 30 km/h på en splitter ny sykkel med ultrareaktive bremser, så kan du lett kubbe på stedet hvis du knepper forbremsen i en nødbremsesituasjon. Jeg har selv hørt historier om folk som har knekket ribben på denne måten.
Likevel er det altså kun forbremsen som fungerer på min sykkel. Skjønt ”fungerer” er et veldig sterkt ord i denne sammenhengen. Teoretisk sett kan jeg fremdeles sykle fint av gårde en stund med forbremsen klemt helt inne, dersom jeg gir litt ekstra på. Den er med andre ord fantastisk svak. Dette har ført til at jeg hele tiden må beregne når jeg må begynne å bremse. Dersom det er snakk om en forholdsvis krapp sving, fyrer jeg gjerne bremsen rundt 50 meter før svingen, for å komme ned i passelig fart før jeg vrir styret. Begynner jeg for sent, kan jeg si takk og farvel til den planlagte ruten (med mindre jeg snur langt nedi veien), og jeg kan bare be om å ikke møte noen biler, da vikeplikt ikke kan eksistere for meg.
Forståelig nok fører dette til mange spennende (i mange tilfeller litt for spennende) situasjoner. Undergangen på Danmarksplass er et godt eksempel. Denne er en hovedfartsåre for syklister som ikke tar sjansen på å involvere seg i den multifeltede trafikkmaskinen av et kryss som ligger over. Her er fire tunneler som møtes midt under krysset, der syklister kommer susende i hytt og vær. De fleste har antakelig rimelig gode bremser, og de fleste antar sannsynligvis at en eventuell møtende syklist har det samme. Dermed krysser jeg fingrene hver gang jeg triller ned, og priser meg lykkelig for å ha en stor, svart hjelm på hodet.